Hopp til innhold

Republikken Slovakia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For republikken etablert i 1993, se Slovakia.
Slovenská republika
Republikken Slovakia
Satellittstat av Tyskland
←
1939–1945 →
Flagg Våpen
Flagg Våpen
Plasseringa til Slovakia
Plasseringa til Slovakia
Hovedstad Bratislava
Språk Slovakisk og ungarsk
Styreform Klerikal fascisme, ettpartistat, republikk
President
 - 1939–1945 Jozef Tiso
Historisk periode Andre verdenskrig
 - Uavhengighet erklært 14. mars 1939
 - Den slovakisk-ungarske krig 23. mars 1939
 - Invasjonen av Polen 1. september 1939
 - Det slovakiske opprøret 29. august 1944
 - Sovjetunionen inntar Bratislava 4. april 1945
 - Opphørte 1945
Areal
 - 1940 38 055 km²
Innbyggere
 - 1940 est. 2 653 053 
     Befolkningstetthet 69,7 /km² 
Valuta Slovakisk koruna (SKK)
I dag en del av Slovakias flagg Slovakia
Polens flagg Polen

Republikken Slovakia (slovakisk: Slovenská republika), også kjent som Staten Slovakia (slovakisk: Slovenský štát) og Den første slovakiske republikk (slovakisk: prvá Slovenská republika), var en satellittstat eller lydrike av Nazi-Tyskland som eksisterte fra 14. mars 1939[1][2] til 4. april 1945. Republikken ble dannet da Tsjekkoslovakia etter tysk press ble oppløst rett før andre verdenskrig. Republikken Slovakia dekket mesteparten av landområdet som er kontrollert av dagens Slovakia, bortsett fra noen områder sør og øst i landet som da var annektert av Kongedømmet Ungarn. Republikken grenset til Tyskland, Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, Polen (senere Generalguvernementet) og Ungarn.

Flere land anerkjente Staten Slovakia, inkludert Tyskland, Kinas provisoriske regjering, Kroatia, El Salvador, Estland, Italia, Ungarn, Japan, Litauen, Mandsjukuo, Mengjiang, Sovjetunionen, Romania, Spania og Vatikanstaten. Republikken gikk i oppløsning på slutten av krigen da området ble inntatt av sovjetiske styrker. De allierte opphevet Republikken Slovakias juridiske eksistens i henhold til Münchenavtalen fra 1938 og landet ble på nytt en del av Tsjekkoslovakia.

Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder som regimet deporterte til Auschwitz og Majdanek. Republikken Slovakia var det første landet som i stor skala sendte sine egne innbyggere til dødsleirene.[3]:401 Republikken Slovakia var det eneste landet som betalte Tyskland for å ta i mot de deporterte jødene.[4]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Tsjekkoslovakia

[rediger | rediger kilde]
Se også: Tsjekkoslovakias historie

Slovakia var til slutten av første verdenskrig underlagt Ungarn innenfor Østerrike-Ungarn og ble i 1918 en del av republikken Tsjekkoslovakia. Béla Kun og kommunistpartiet kom til makten i Ungarn etter krigen og invaderte i 1919 Slovakia der de forsøkte å opprette en slovakisk sovjetrepublikk.[5] Da Tsjekkoslovakia ble etablert var det rundt 6,7 millioner etniske tsjekkere, 3,2 millioner etnisk tyske og 2 millioner etniske slovaker i landet. I Slovakia var det 745000 etniske ungarere (madjarer) langs grensen mot Ungarn. I Bratislava var omkring 30 % av innbyggerne etniske ungarere. Republikken Tsjekkoslovakia var det eneste landet i Øst-Europa som opprettholdt et parlamentarisk demokrati i mellomkrigstiden. Tsjekkoslovakia ble innrettet som en sentralstat i strid med slovakenes ønske om autonomi. Slovakene var misfornøyde med tsjekkisk dominans i republikken der også administrasjonen i Bratislava for en stor del var dominert at etniske tsjekkere.[6] Tsjekkoslovakia var en sekulær stat. I Slovakia sto den katolske kirke sterk, folk var skeptiske til tsjekkernes religiøse likegladhet og det var irritasjon over bøhmisk dominans i republikken. Tsjekkoslovakia ble sterkt berørt av den økonomiske krisen etter 1929 fordi landet hadde en eksportrettet industri, eksporten falt med 75 % og godt over 1 million ble arbeidsledige. Den økonomiske tilbakegangen preget særlig de industrialiserte sudettyske områdene. I mellomkrigstiden var slovakisk politikk preget av klerikalisme (ønske om å sikre og styrke kirkens makt politisk), antimodernisme og slovakisk nasjonalisme; det dominerende partiet var ledet av prestene Andrej Hlinka og Tiso. Hlinkas slovakiske folkeparti beveget seg i fascistisk retning og ble dominerende i Slovakia etter Hitlers maktovertakelse i 1933.[7][8][9][6]

Münchenavtalen

[rediger | rediger kilde]
Se også: Münchenavtalen

I 1938 ble de sudettyske områdene innlemmet i Tyskland som følge av Münchenavtalen. Fra Slovakia ble en om lag 30 km bred stripe på 11 900 km2 langs grensen i sør overført til Ungarn. Utenriksminister Ribbentrop støttet og oppmuntret Ungarns krav på dette området. Dette området, som delvis tilsvarer det som kalles «Øvre Ungarn» eller Felvidék, hadde 870 000 innbyggere hvorav 87 % etniske ungarere. Košice, hovedbyen i det østlige Slovakia, kom da under ungarsk kontroll. Da Ungarn høsten 1938 fremmet krav om hele Slovakia protesterte utenriksdepartementet i Berlin og ba om at den utvidete autonomien for Slovakia ble tolerert inntil videre. Utenriksdepartementet regnet med at Slovakia ville bli en konstitusjonelt svak stat og derfor ville være gunstig for tyskernes fremtidige behov for å trenge inn i og besette landene i øst.[6][10]:451 Tsjekkoslovakia ble en føderal stat under navnet Tsjekko-Slovakia (med bindestrek) og Slovakia fikk et visst indre selvstyre etter Münchenavtalen.[8] Göring konkluderte i oktober 1938 at Tyskland burde støtte Slovakias uavhengighet blant annet fordi en tsjekkisk staten uten Slovakia ville være prisgitt Tyskland. Göring mente også at flybaser i Slovakia ville være nyttig ved militære operasjoner østover.[10]:459

Presten Josef Tiso ble leder for selvstyremyndighetene. Hlinka døde sommeren 1938. I forbindelse med München-avtalen hadde Ungarn i utgangspunktet krevd å få overført hele Slovakia. Polen (støttet av Italia) forlangte at Karpato-Ruthenia skulle overføres til Ungarn slik at landene fikk felles grense. Ved forhandlingene i Wien 2. november 1938 ble Ungarn tildelt en liten del av Karpato-Ruthenia, inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve, resten ble okkupert av Ungarn etter Tsjekkoslovakias oppløsning i mars 1939.[9][11] Ifølge Nürnbergdommen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia planlagt i detalj i Berlin i god tid før Münchenavtalen.[12]

Slovakia erklærte seg som autonomt (selvstendig) område 6. oktober 1938. Tsjekkoslovakia ble, under navnet Tsjekko-Slovakia, en føderal stat som resultat av München-avtalen.[3]:232 I løpet av vinteren presset Tyskland på for nye innrømmelser blant at Tsjekkoslovakias hær skulle trappes ned til en vaktstyrke, at den antityske bevegelsen i landet skulle undertrykkes og at tyske kjøretøy skulle få fritt leide gjennom landet. I begynnelsen av mars 1939 skapte separatister uroligheter i Karpato-Ruthenia og i Slovakia delvis tilskyndet av den etnisk tyske minoriteten og av det tyske utenriksdepartementet. Separatistene i Ruthenia ble oppildnet av ungarske myndigheter. Regjeringen i Praha svarte med å gi den tsjekkiske generalen Prchala alle fullmakter i Karpato-Ruthenia (6. mars) mens Tiso ble avsatt som Slovakias leder og slovakiske separatister (blant annet Ďurčanský og Tuka) ble arrestert (10. mars). Karel Sidor ble innsatt som statsminister etter Tiso og presidenten innførte unntakstilstand i Slovakia. Hlinkagarden og den tyske minoriteten innledet samtidig et væpnet opprør. Tiso reiste 13. mars til Berlin for å få Hitlers støtte og returnerte dagen etter. Tyske myndigheter la samtidig sterkt press på sentralregjeringen i Praha om å godkjenne Slovakias uavhengighet. Praha gikk med på kravet og 14. mars reiste president Emil Hácha til Berlin der han ble utsatt for et voldsomt press om gå med på tysk kontroll over hele Bøhmen og Mähren.[9][10]:461-462 Den østligste delen av Tsjekkoslovakia ble Karpato-Ruthenia, en autonom region (på linje med Slovakia) under navnet Karpato-Ukraina. Ved den oppløsningen av Tsjekkoslovakia 15. mars 1939 ble området okkupert av Ungarn og gjort til regionen Kárpátalja.[13]

Landet er mot øst og nord omgitt av Karpatenes til del skogkledde fjellrygger som fungerte som naturlige forsvarsverk. Sør i Slovakia går de ungarske slettene inn i landet i de områdene Ungarn annekterte under krigen.[14]

Etablering

[rediger | rediger kilde]
Oppdelingen av Tsjekkoslovakia etter Münchenavtalen. Det sørlige Slovakia ble overført til Ungarn i november 1938. Republikken Slovakia (oransje) erklærte uavhengighet 14. mars 1939 samtidig som protektoratet Böhmen-Mähren ble opprettet og Karpato-Ruthenia (lys rød) ble annektert av Ungarn (inkludert en stripe land erobret ved Den slovakisk-ungarske krig). Tsjekkoslovakia ble restaurert etter krigen med unntak av Karpato-Ruthenia som ble avstått til Sovjetunionen.

De slovakiske nasjonalistlederne Ferdinand Ďurčanský og Alexander Mach møtte sammen med Franz Karmazin (representant for den tyske minoriteten) den tyske nazilederen Hermann Göring i München 17. oktober 1938. Ďurčanský forsikret Göring om at slovakene ønsket full uavhengighet med nære forbindelser til Tyskland. Internt i regimet gikk Göring inn for uavhengighet for Slovakia blant annet av strategiske grunner ved eventuelle militære operasjoner østover. General Wilhelm Keitel sendte 21. desember 1938 ut et «meget hemmelig» direktiv om likvidering av den lemlestede tsjekkoslovakiske staten: Direktivet la til grunn at operasjonen ville la seg gjennomføre uten særlig motstand og skulle for omverdenen se ut som en fredelig aksjon og ikke som en krigshandling. Tuka besøkte 12. februar 1939 Hitler i Berlin, og Tuka ba innstendig om Tysklands støtte til frigjøring fra tsjekkerne. Tuka var etter fengselsopphold bitter på tsjekkerne. Han tiltalte Hitler som «mein Führer» under møtet. Tidlig i mars avsatte president Emil Hácha selvstyreregjeringene i Slovakia og Ruthenia. Jozef Tiso ble satt i husarrest i et kloster som han imidlertid raskt rømte fra.[10]:459-464

Nyutnevnt Karol Sidor holdt sitt første regjeringsmøte kvelden 11. mars og klokken 22:00 ble møtet avbrutt da guvernør Arthur Seyss-Inquart, gauleiter Josef Bürckel og fem tyske generaler trengte seg inn i rommet. De uventede gjestene krevde at Slovakia straks måtte erklære sin selvstendighet og truet med at Hitler selv ville løse spørsmålet. Sidor vegret seg for å bryte forbundet med tsjekkerne. Tiso (som hadde rømt fra husarrest) kom 12. mars til regjeringsmøte i Sidors egen leilighet der de håpet ikke å bli forstyrret av tyske utsendinger. Tiso opplyste at han var invitert til møte med Hitler i Berlin, om han avslo invitasjonen truet Bürckel med å sende to tyske divisjoner over Donau og innta Bratislava hvorpå landet ville bli delt mellom Ungarn og Tyskland.[10]:459-464

Den 13. mars reiste Tiso til Berlin sammen med Ďurčanský. Opprinnelig hadde Tiso tenkt å ta tog fra Wien til Berlin, men ble fraktet i tysk fly på grunn av Hitlers utålmodighet. Kvelden 13. mars møtte Tiso Hitler, Wehrmacht-sjef Walther von Brauchitsch, utenriksminister Ribbentrop og general Keitel. Midt i møtet overrakte Ribbentrop Hitler en rapport som skal ha meldt om ungarske styrkebevegelser ved grensen. Tiso fikk hjelp til å forfatte et telegram der landets uavhengighet ble erklært og Hitler ble innstendig anmodet om å overta forsvaret av det nye landet. Telegrammet skulle sendes når Tiso var tilbake i Bratislava og ble faktisk sendt i forkortet versjon 16. mars og Hitler svarte at han gjerne ville overta forsvaret av den nye staten. Ribbentrop forfattet Slovakias uavhengighetserklæring og fikk den oversatt til slovakisk før Tiso forlot Berlin. Uavhengighetserklæringen ble fremført for parlamentet nokså nøyaktig slik Ribbentrop hadde skrevet den. Noen av representantene i parlamentene forsøkte en reell diskusjon om uavhengighetserklæringen og ble avfeid av Franz Karmasin, representant for den etnisk tyske minoriteten. Karmasin fremholdt landet ville bli okkupert av tyske styrker om de ikke straks erklærte seg uavhengige.[10]:459-464

Republikken Slovakias situasjon våren 1939 i detalj. (1) Bratislava-brohodet overført til Tyskland etter Münchenavtalen, (2) overført til Ungarn ved den første Wien-tildelingen, (3, blått) erobret av Ungarn i Den slovakisk-ungarske krig, (4) Bratislavas forsteder Devín og Petržalka overført til Tyskland ved Münchenavtalen, (5) tysk «beskyttelsessone» ved delelinjen mot Riksprotektoratet.

Jozef Tiso som var leder av selvstyreregjeringen i Bratislava, erklærte 14. mars 1939, med tysk støtte, Republikken Slovakias uavhengighet fra Tsjekkoslovakia. Tysklands fører Adolf Hitler påtok seg 16. mars å beskytte den nye staten Slovakia, og utenriksminister Joachim von Ribbentrop undertegnet traktat om dette med Tuka 23. mars. Traktaten inneholdt et hemmelig tillegg som ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv.[10]:464-470 Hele Tsjekkoslovakia var da i praksis under tysk kontroll, mens Republikken Slovakia formelt forble en uavhengig stat.[15] Tyskland intervenerte i innenrikspolitiske saker i Slovakia via Tysklands ambassadør.[16]

Med Slovakias uavhengighet sto sentralregjeringen i Praha bare igjen med den tsjekkiske kjerne i Bøhmen og Mähren.[10]:464-465 Tyske styrker, som samtidig hadde besatt hele Bøhmen og Mähren, gikk også inn i Slovakia der tyske enheter ble etterlatt i viktige byer. Tyske styrker voktet også grensen mot Karpato-Ruthenia. Den tyske hæren tok full kontroll over en smal stripe av Republikken Slovakia langs grensen mot Riksprotektoratet. Denne smale stripen strakte seg til Jablunkapasset i nord med kort vei til Krakow. Tyske styrker på omkring 250.000 ble 18. august 1939 utplassert langs Slovakias grense mot Polen.[9] Republikken Slovakia ble anerkjent av 27 stater hovedsakelig Tysklands allierte. Sovjetunionen hadde en nøytral utenriksstasjon i Bratislava til sommeren 1941. Republikken Slovakia var utenrikspolitisk og militært underordnet Tyskland blant annet gjennom rådgivere i regjeringsapparatet.[6][17] USA anerkjente ikke Republikken Slovakia, men betraktet Tsjekkoslovakias eksilregjering i London som landets eneste representant under krigen. USA ignorerte også Slovakias krigserklæring i desember 1941.[18]:5 Chamberlain brukte Slovakias uavhengighet som påskudd til ikke å stå ved garantiene til Tsjekkoslovakia.[10]:464

Det utviklet seg en viss rivalisering mellom Tiso og folkepartiet på den en siden og Hlinkagardens leder Alexander Mach og statsminister Vojtech Tuka på den andre siden. Tuka var en fullverdig nazist. I september 1939 uttrykte pave Pius XII bekymring over at en katolsk prest som Tiso hadde et så høyt politisk embete i staten. Paven var redd for at slovakene ville vende kirken ryggen ved feilsteg fra regjeringens side.[6]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Frimerke med bilde av Jozef Tiso, republikkens president. Han ble etter krigen dømt og henrettet for forræderi og samarbeid med nazistene.
Hanns Ludin, tysk utsending i Bratislava. Han sikret regimets samarbeid om deportasjon av landets jødiske borgere til drapsleirene i Polen.[19][20][21] Ludin ble henrettet i Tsjekkoslovakia etter krigen.

Republikken gikk i november 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia.[22] Tyske styrker angrep 1. september 1939 Polen fra slovakisk territorium og Slovakia deltok i angrepet på Sovjetunionen i juni 1941.[23][24] Slovakia erklærte krig mot Sovjetunionen 23. juni og stilte med to divisjoner under tysk kommando. I alt 60.000 slovakiske soldater deltok på tysk side. Etter store tap ble bidraget redusert til 17.000 soldater. I alt 4000 slovakiske soldater falt eller ble såret under felttoget i Sovjetunionen. Omkring 3000 slovakiske soldater deserterte og sluttet seg til den tsjekkoslovakiske armeen i Sovjetunionen sammen med krigsfanger. Høsten 1943 hadde alle slovakiske soldater blitt trukket tilbake fra fronten.[25][17] Republikken Slovakia erklærte krig mot USA og Storbritannia i desember 1941. De allierte aksepterte i 1941 at Tsjekkoslovakia skulle gjenopprettes etter krigen og republikken hadde små utsikter til å overleve krigen.[17]

Jødene utgjorde omkring 4 % av Slovakias innbyggere. Jødiske slovaker arbeidet for en stor del innenfor handel og finans, mens godt over halvparten av befolkningen ellers arbeidet i landbruk og skogbruk.[3]:179 Tiso var en kjent antisemitt.[26] Han videreførte Hlinkas katolsk-nasjonalistiske politikk, også kalt klerikal fascisme.[27] Av parlamentets 63 medlemmer var 16 katolske prester.[13]:169 Regimet hadde dessuten nær forbindelse med Vatikanet.[28]

Jødiske slovaker ble utsatt for forfølgelse straks republikken Slovakia var opprettet. Fra april 1939 ble jøder i stadig større grad utestengt fra forretningsliv og offentlig administrasjon.[29] Det jødiske miljøet i Slovakia drev hjelpearbeid for flyktninger som kom til landet fra Østerrike, Böhmen-Mähren og Polen. Da det jødiske miljøet i Slovakia ble avskåret fra det jødiske tyngdepunktet i Praha (i Bøhmen), etablerte de sine egne organisasjoner for det jødiske miljøet i Slovakia. De jødiske slovakene var blant annet delt i ortodokse og sionister. Arbeidet med å legge til rette for utvandring til Palestina ga lite resultat. Sionistorganisasjonen ble i 1940 nedlagt av myndighetene og kontorene beslaglagt. Jødiske barn og unge ble utvist fra den offentlige skolen.[3]:232-233 Jødiske slovaker ble beskyldt for å ha medvirket til tap av territorium til Ungarn.[13]:169 Regimet hadde mål om et jødefritt Slovakia og tilskyndet utvandring og innledet i 1940 en gradvis ghettoisering.[20]

På et møte i Salzburg i slutten av juli 1940 strammet Hitler opp det slovakiske regimet fordi han mente de opptrådte for selvstendig.[26] Hitler krevde opptrapping av de anti-jødiske tiltakene etter mønster av Det tredje riket. Ribbentrop beordret sine folk til å sørge for tyske rådgivere i den slovakiske regjeringene på områdene politi, propaganda, økonomi og jødesaker. I august 1940 kom hauptsturmführer Dieter Wisliceny til Bratislava som rådgiver i jødesaker. Wisliceny var utsending fra SS-lederen Adolf Eichmanns kontor og arbeidet sammen med de tyske diplomatene i Bratislava. Han arbeidet særlig tett med den slovakiske regjeringen og hans assistenter ble utplassert i departementene. En lov iverksatt 30. august 1940 krevde at eiendom tilhørende jøder skulle registreres særskilt. En grunnlovsendring vedtatt av parlamentet 3. september ga regjeringen fullmakt til å iverksette «arianisering», og de etterfølgende månedene utarbeidet regjeringen hundrevis av bestemmelser som fjernet jødenes livsgrunnlag og borgerlige retter. Judenkodex (slovakisk: Židovský kódex) av 9. september 1941 samlet de anti-jødiske bestemmelsene i 270 paragrafer hvorav mange allerede var trådt i kraft.[3]:180-181 Ved rettsoppgjøret etter krigen uttalte Dieter Wisliceny at planen var å fjerne jødenes livsgrunnlag og slik skape et sosialt og økonomisk problem som kunne løses ved å deportere jødene.[20]

I løpet av et år var over 10 000 firmaer eid av jøder oppløst, og over 2000 andre var overført til «ariske» eiere. De beslaglagte eiendelene ble solgt unna til lave priser eller fordelt til personer som støttet regimet. Regjeringen tvangsflyttet rundt 10 000 jødiske innbyggere fra Bratislava til den østlige delen av landet.[13]:169 Etter Salzburg-møtet forsøkte Tuka og Mach å gjennomføre en radikal nazifisering av Slovakia. I september 1941 innførte de antijødiske bestemmelser etter mønster av Nürnberglovene, og innen mars 1942 hadde de sikret seg den jødiske befolkningens eiendeler. Tiso motsatte seg ytterligere nazifisering landet slik Tuka og Mach ønsket.[26] Tuka representerte den ytterliggående og aggressive slovakiske nasjonalismen, mens Tiso hadde en viss modererende innflytelse. Den politiske situasjonen i Slovakia lignet på den politiske situasjonen i Romania.[8]

Opposisjonen i Slovakia ble relativt mildt behandlet og det ble ikke gjennomført noen dødsdommer under Tiso. Kommunistene var den sterkeste opposisjonen.[6]

Schutzstaffels planer for Slovakia

[rediger | rediger kilde]
Vojtech Tuka (til høyre) med Hlinkagardens armbind, hilser på Adolf Hitler (til venstre) i oktober 1941. Otto Meissner bak i midten.

Den formelle politikken til Nazi-Tyskland fremmet er selvstendig Slovakia avhengig av Tyskland og var imot en annektering av det det slovakiske territoriet. Heinrich Himmler og Schutzstaffel (SS) vurderte å gjennomføre ambisiøse befolkningstiltak angående den tyske minoriteten i Slovakia, som var på ca 130 000.[30] I 1940 gjennomførte lederen for RuSHA, Günther Pancke, en undersøkelsesreise til Slovakia hvor tyske minoriteter var tilstedeværende. Han rapporterte at den tyske minoriteten var i fare for å forsvinne.[31] Pancke mente at tiltak måte gjennomføres for å fusjonere den rasemessige verdifulle delen av slovakene sammen med den tyske minoriteten og fjerne sigøynerne og jødene.[32] Han mente at dette kunne være mulig hvis den ungarske minoriteten ble ekskludert og 100 000 etniske tyske nybyggere flyttet til landet.[33]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust i Slovakia

En folketelling i desember 1940 viste at landet på denne tiden hadde 88 951 jødiske borgere. Fra mars til oktober 1942 ble 57 628 av landets jøder deportert til tilintetgjørelsesleirer (særlig Majdanek, Auschwitz og Sobibór) i Generalguvernementet i det okkuperte Polen. Omkring 300 av disse overlevde. Blant de overlevende var Rudolf Vrba som flyktet fra Auschwitz og skrev en detaljert rapport om forholdene. Omkring 6000 flyktet over grensen til Ungarn. Deportasjonene ble utført av den tyskvennlige regjeringen under Jozef Tiso og Vojtech Tuka. Det er unikt for Slovakia at regimet på egen hånd stanset deportasjonen og ikke etterkom press fra Tyskland om videre deportasjoner.[13] Da tyske styrker tok kontroll over landet høsten 1944 ble ytterligere 13 000 deportert, om lag halvparten av disse overlevde.[24][34][35] Det totale tallet på drepte kan være så høyt som 71 000.[34][36][24] Nesten alle slovakiske dødsofre under krigen var jøder. I hele Tsjekkoslovakia utgjorde jøder 75–80 % av alle dødsofre under andre verdenskrig.[18]:203 Jøder fra Slovakia var blant de første som ble myrdet i Auschwitz og Majdanek.[37]

Holocaust i Ungarn

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust i Ungarn

De tsjekkoslovakiske områdene som Ungarn erobret eller annekterte 1938–1939 var omfattet av holocaust i Ungarn. I det sørlige Slovakia annektert av Ungarn i 1938 ble minst 40 000 drept (området ble etter krigen tilbakeført til Tsjekkoslovakia). I Karpato-Ruthenia erobret av Ungarn i 1939 ble 80 000 jødiske innbyggere drept (området ble etter krigen avstått til Sovjetunionen).[3]:524[18]:5

Deportasjonene fra Ungarn (inkludert erobrede områder av Tsjekkoslovakia og Romania) til Auschwitz sommeren 1944 gikk med tog gjennom Slovakia og jernbaneknutepunktet i Košice (ungarsk: Kassa). Daglig gikk omkring fire tog med til sammen 12 000 personer, til sammen 147 togtransporter.[38][39][40] Det har vært en omfattende akademisk diskusjon om Auschwitz og jernbanelinjen til leiren kunne ha vært bombet av de allierte for å redde de jødiske ungarerne.[41] I slutten av august 1944 appellerte ungarske jøder via den polske eksilregjeringen om snarest mulig allierte bombing av jernbanelinjer og -knutepunkter i Slovakia. Forespørselen ble avslått med begrunnelsen at bombing bare ville gi kortvarig forsinkelse i deportasjonene og at USAs 15th Air Force hadde viktigere oppdrag med sikte på raskest mulig seier over Tyskland. Bombing av jernbaneanlegg til støtte for det slovakiske opprøret høsten 1944 viser at slike tokt var innenfor 15th Air Force' rekkevidde.[42]

Opprøret i 1944

[rediger | rediger kilde]
Situasjonen de første dagene av opprøret. Opprøret hadde sentrum i Banská Bystrica. Oransje viser områder kontrollert av opprørerne, pilene viser tyske angrep, lysegrønt er område kontrollert av Ungarn.
Det 18. slovakiske luftvernbatteri som deltok i opprøret.
Se også: Østfronten (andre verdenskrig)

Etter det anti-nasjonalsosialistiske opprøret i august 1944, okkupert tyskerne landet fra september 1944 og opprøret var slått ned 10. oktober.[25] Landet mistet dermed en stor grad av selvstendigheten. Den røde armé nærmet seg den slovakiske grensen i september 1944 og tyskerne ble gradvis presset ut av landet. Områdene som ble frigjort ble de facto en del Tsjekkoslovakia igjen.

Oppstanden mot Tisos regime begynte 29. august 1944[25] etter at sovjetiske styrker rykket inn i Transkarpatia. Oppstanden ble utløst av at Tiso ville tillate Wehrmacht å rykke inn i landet for å møte de sovjetiske styrkene. Opprørsstyrkene ble dannet av store deler av slovakiske hæren og kommunistiske partisaner. Tyske styrker gjenopptok deportasjon av jøder til Auschwitz, Theresienstadt og Tyskland. I tillegg ble flere tusen jøder som hadde gått i dekning eller deltok i opprøret drept av tyske styrker og Hlinkagarden. De tyske styrkene i landet fikk forsterkninger (blant annet «Dirlewanger SS-brigaden») som slo ned opprøret i oktober 1944 etter harde kamper. Himmler utnevnte SS-Obergruppenführer Gottlob Berger til sjef for de tyske styrkene i Slovakia, mens sturmbannführer Hermann Höfle, en av lederne for Aksjon Reinhardt, ble høytstående SS-leder. Sicherheitsdienst etablerte dessuten Einsatzgruppe H tidlig i september for å jakte på slovakiske partisaner og gjenværende jøder. I april 1945 hadde sovjetiske styrker frigjort hele Slovakia og avanserte videre inn i Mähren. Gustáv Husák var en av lederne av oppstanden i Slovakia.[24][43][27][44][45][46][29]

I områder erobret av partisanene fikk jødene tilbake borgerretter som de hadde blitt fratatt seks år tidligere. Omkring 10 000 jøder ble reddet unna deportasjon i perioden frem til de sovjetiske styrkene tok kontroll. Jødiske slovaker gjemte seg i hemmelige rom, katolske barnehjem, blant partisanene, i bortgjemte hus på landsbygda eller i hytter i fjellet. Noen overlevde ved hjelp av falske papirer. I denne siste perioden fikk jødene mer hjelpe fra andre slovaker enn i 1942.[13][47]:336 Mot slutten av 1944 ble kvinner og barn internert i Sered' overført til Theresienstadt, og ved utgangen av mars 1945 var leiren tømt for fanger og utstyr.[3]:524

Einsatzkommando H internerte jødiske slovaker i Sered konsentrasjonsleir. SS deporterte fra september 1944 deporterte 8000 jøder til Auschwitz, 2700 til Sachsenhausen og 1600 til Theresienstadt. Et stort antall av disse døde under transport, i leirene eller i dødsmarsjene på slutten av krigen da leirene i Polen ble evakuert.[29] Adolf Eichmann sendte den rutinerte SS-Obersturmbannführer Alois Brunner til Bratislava for å lede arbeidet. Tyskernes jakt på de gjenværende jødene fortsatte mens sovjetiske styrker nærmet seg landets grenser. De jødiske slovakene deportert høsten 1944 var blant de siste som ble sendt gjennom drapsanlegget i Auschwitz. Himmler ga trolig ordre om å innstille bruken av gasskammeret i månedsskiftet oktober/november. Riving av krematoriene begynte i slutten av november.[3]:523-524 Nazist-jegeren Simon Wiesenthal skriver at Himmler og Eichmann ville «holde igjen» noen jøder som et mulig bytteobjekt med de allierte i forbindelse med forhandlinger. Wisliceny i Bratislava var informert om denne mulige byttehandelen og forsøkte å avvente situasjonen. Alois Brunner skal ha vært så ivrig i arbeidet at han ikke tok hensyn til Himmlers planer og deporterte videre på egen hånd.[48]

Tuka trakk seg da som regjeringssjef i forbindelse med opprøret.[49]

Slutten på krigen

[rediger | rediger kilde]
Østfronten i slutten av 1944.
Alliert fremrykning gjennom Tsjekkoslovakia i 1945.
Se også: Østfronten (andre verdenskrig) og Praha-offensiven

Innen juni 1944 hadde sovjetiske styrker gjenerobret mesteparten av sitt territorium i henhold til grensene i 1938. De baltiske landene, Polen og deler av Hviterussland var under tysk kontroll. Romania og Bulgaria var alliert med Tyskland. Allierte styrker hadde gått i land på Sicilia i juli 1943 og på det italienske fastlandet i september 1943. De allierte åpnet en tredje front på det europeiske fastlandet ved landgangen i Normandie 6. juni 1944.[50] Kong Mikael av Romania gjorde statskupp 20. juni 1944 og avsatte den fascistiske regjeringen. Sovjetisk styrker angrep Romania 20. august. Kong Mikael inngikk straks våpenhvile med Sovjetunionen og erklærte krig mot Tyskland, den tidligere allierte.[51][52]

Tsjekkoslovakia med Praha skulle ifølge avtalen mellom de tre allierte befris av sovjetiske styrker.[53] Den sovjetisk 4. ukrainske front inntok Ruthenia fra nord i slutten av oktober 1944 og vendte deretter mot Slovakia. Fremrykningen gikk langsomt blant annet på grunn av terreng som var lett å forsvare. I 1945 ble flere tyske divisjoner sendt fra Slovakia til Schlesien noe som svekket stillingen av Slovakia.[54] Etter Slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha. Sovjetiske styrker (forsterket med rumenske enheter) inntok Bratislava 4. april og Brno 26. april rykket også nordvestover gjennom Mähren mot Praha. Denne styrken fra sørøst besto i hovedsak av to sovjetiske armégrupper (den andre og fjerde ukrainske front). Kampen om Praha og det sentrale Böhmen pågikk til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai.[55] Wien ble inntatt av sovjetisk styrker 13. april få dager etter at de krysset grensen fra Ungarn.[56]

Den første slovakiske republikk sluttet de facto å eksistere den 4. april 1945 da Sovjetunionen inntok Bratislava. De jure sluttet republikken å eksistere etter at den slovakiske eksilregjeringen kapitulerte til den amerikanske generalen Walton Walker den 8. mai 1945 ved Kremsmünster i Østerrike.

Etterspill

[rediger | rediger kilde]
Alexander Mach (med mørk kappe) var innenriksminister, sjef for det hemmelige politiet og for Hlinkagarden. Han ble etter krigen dømt til 30 års fengsel for landssvik. Han slapp ut i 1968. Her sammen med Wilhelm Frick (med hakekors) i 1942.
Vojtech Tuka ble dømt til døden for landsforræderi og henrettet i 1946. Foto fra Nový svet, 7. oktober 1939

Rettsoppgjør

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble republikken Tsjekkoslovakia restaurert og kom raskt under sovjetisk innflytelse. Slovakia og det meste av Bøhmen ble befridd av sovjetiske styrker. Tuka og Tiso ble etter krigen dømt til døden for landsforræderi og henrettet. Mange slovaker, også hans politiske motstandere, opplevde henrettelsen av Tiso som en urimelig straff. Sett fra Böhmen og Mähren var Tiso en quisling. President Edvard Beneš nektet å omgjøre Tisos straff til livsvarig fengsel.[8] Rettssakene ble ansett som et internt anliggende i Tsjekkoslovakia og ikke som en del av det internasjonale rettsoppgjøret. Saken mot Tiso inngikk i et en intens maktkamp i Tsjekkoslovakia etter krigen. Dommen mot Tiso ble av en del betraktet som en tsjekkisk eller kommunistisk hevn.[18]:5 Nasjonalister i Slovakia forsøkte å sabotere rettsoppgjøret mot lederne i Republikken Slovakia.[13]:174 Alexander Mach fortalte under rettsoppgjøret at han anså jødespørsmålet som det ungarske spørsmålet fordi de aller fleste jødene ikke snakket slovakisk og ble assosiert med Ungarn.[11]

Dieter Wisliceny ble utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden og hengt i Bratislava 4. mai 1948.[57]:263 Hanns Ludin, tysk ambassadør i Bratislava fra 1941, ble dømt til døden og hengt i Bratislava i 1947. Ludin hadde som ambassadør få oppgaver fordi tyske SS-offiserer fungerte som rådgivere direkte til den slovakiske regjeringen; disse rådgiverne gikk utenom ambassaden og rapporterte direkte til nazitoppene i Berlin.[58][59][60] Hermann Höfle, HSSPF i Slovakia,[61] ble dømt og hengt sammen med Ludin i Bratislava. Alois Brunner flyktet til Syria og levde der under regimets beskyttelse.[62]

Jødenes situasjon

[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter krigen ble ikke jødene nødvendigvis betraktet som ofre for en særlig urett: Det var først og fremst landet som helhet som ble regnet som offer. Mens det var utenlandske gjerningsmenn sammen med en liten gruppe innenlandske kollaboratører som hadde begått urett mot det slovakiske folket. Overlevende jøder opplevde i en del tilfeller fiendtligheter og vold fra andre innbyggere da de vendte hjem. De måtte også overbevise myndighetene om at de hadde vært lojale mot republikken Tsjekkoslovakia for å unngå ny deportasjon som «tyskere» eller «madjarer» i henhold til Beneš-dekretene. Tyskspråklige innbyggere ble regnet som tyskere ifølge dekretene og sto dermed i fare for å miste statsborgerskap og bli utvist. I de jødiske skolene i Bratislava var det vanlig å bruke tysk som undervisningsspråk.[63][64] Karpato-Ruthenia ble annektert av Sovjetunionen og mange gjenværende jøder flyttet deretter vestover i Tsjekkoslovakia.[65] I etterkrigstiden ønsket mange jøder å utvandre fra Tsjekkoslovakia, blant annet etter antijødisk voldsbruk i Bratislava og etter kommunistenes maktovertakelse i 1948. I forbindelse med Slánský-prosessen var det en omfattende anti-semittisk kampanje. I juli 1949 var det 14 000 jøder i Slovakia og 10 000 av disse hadde registrert seg for utvandring.[66][13]:175

Etter krigen forekom det i landet en tildels fiendtlig holdning til de jøder og overlevende fra Auschwitz, som krevde å få tilbake sine boliger og eiendeler. I det østlige Slovakia ble 15 jøder drept da de vendte hjem til Snina og Svinna. Det var voldelige episoder i 24. september 1945 i Velké Topolčany, i Bratislava i august 1946 og enkelte andre steder. Disse voldsepisodene falt sammen med lignende hendelser rett over grensen i Ungarn. Ytterliggående nasjonalister og kommunister forsøkte å finne måter å nasjonalisere jødisk eiendom på, som var beslaglagt av nazistene.[13]:174

Ettertidens syn på republikken

[rediger | rediger kilde]

Etter kommunistenes maktovertakelse ble historieskrivinging preget av et sovjetisk perspektiv. Holocaust var på 1950-tallet ikke et eget tema og jødene ble ikke nevnt som en særskilt kategori ofre. Holocaustofrene ble slått sammen med tallene for drepte i blant annet lokale partisangrupper. I Slovakia fikk jødenes skjebne under krigen mer oppmerksomhet enn i den tsjekkiske delen av landet, noe som særlig skyldes at Tiso-regimets medvirkning passet med kommunistpartiets antireligiøse propaganda.[13]:176

Rudolf Schuster, Slovakias president fra 1999 til 2004, beklaget overgrepene mot jødene under andre verdenskrig blant annet ved et offisielt besøk i Israel. Schuster tok avstand fra Republikken Slovakia under Tiso og anså Slovakia som arvtaker etter den demokratiske humanismen i Tsjekkoslovakia i mellomkrigstiden. Schuster ville gjøre 10. september, dagen for Judenkodex, til minnedag for holocaust i Slovakia. Minnedagen ble første gang markert 9. september 2001 ved stedet for Kremnička-massakren.[67] Blant noen slovaker ble allerede under kommunismen, Tiso ansett som en helt, og Republikken Slovakia ble betraktet som grunnlag for et selvstendig Slovakia etter kommunismen. Dette synet ble særlig støttet av slovaker i eksil og til dels av den katolske kirke i landet.[18]:213

En meningsmåling i 1990 viste at halvparten av de som hadde gjort seg opp en mening så positivt på Republikken Slovakia, den andre halvparten var negativ; 63 % mente at jødene led mer enn andre slovaker under krigen, mens 37 % ikke var enig i at jødene led mer enn andre; omkring en tredel av de spurte var negative til jøder, i en undersøkelse i 1999 var tallet 9 %; en undersøkelse i 2001 svarte 20 % at de ikke ønsket jødiske naboer og 37 % ønsket ikke jødiske svigersønner. På denne tiden var det omkring 3000 jøder i Slovakia.[68]

Rudolf Vrba og Alfred Wetzler ble posthumt tildelt Det hvite dobbeltkorsets orden.[68]:575 Etter 1989 har flere minnesmerker blitt reist i Slovakia. I Banska Bystrica er det et eget minnesmerke over sigøynernes holocaust, Baro Porrajmos.[68]:573

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Magnusson, Thomas (1986). Tragediens annen akt. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202049601. 
  2. ^ PaxLeksikon. Bind 6. Oslo: Pax forlag. 1981. ISBN 8253009828. 
  3. ^ a b c d e f g h Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
  4. ^ Reichental, T. (2012). I was a Boy in Belsen. The O'Brien Press.
  5. ^ Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1995. ISBN 8203164935. 
  6. ^ a b c d e f Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  7. ^ Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833. 
  8. ^ a b c d Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699. 
  9. ^ a b c d Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  10. ^ a b c d e f g h i Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  11. ^ a b Ward, J. M. (2015). The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia. Holocaust and Genocide Studies, 29(1), 76-108. «On November 2, 1938, Czecho-Slovak and Hungarian delegations assembled in Vienna's Belvedere Palace for final arguments before the two arbiters, German Foreign Minister Joachim von Ribbentrop and Italian Foreign Minister Count Galeazzo Ciano.»
  12. ^ Nürnberg-dommen. Bergen: I hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947. s. 47. 
  13. ^ a b c d e f g h i j Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  14. ^ Fra Østersjøen til Karpatene: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tyskland, Tsjekkia, Slovakia. Oslo: Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  15. ^ Hildingson, Kaj (1990). Øst-Europa. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205192715. 
  16. ^ Eriksen, Nina (2000). Variasjoner i minoritetspolitikk: en sammenliknende studie av åtte østeuropeiske land. [Bergen]: Senter for samfunnsforskning. 
  17. ^ a b c Teich, M., Kováč, D., & Brown, M. D. (Eds.). (2011). Slovakia in History. Cambridge University Press.
  18. ^ a b c d e Sniegon, T. (2014). Vanished History: The Holocaust in Czech and Slovak Historical Culture (Vol. 18). Berghahn Books.
  19. ^ Steinberg, J. (2003). All or nothing: The Axis and the Holocaust 1941-43. Routledge.
  20. ^ a b c Jelinek, Y. (1971). The" Final Solution"-The Slovak Version. East European Quarterly', 4(4), 431.
  21. ^ Bloch 1992, s. 356-357.
  22. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105130. 
  23. ^ Christensen, Chr. A.R. (1954). Verden i går og i dag: vår egen tids historie. Oslo: Tanum. 
  24. ^ a b c d «The Holocaust in Slovakia». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  25. ^ a b c Jensen, Ole Helmer (1969). 2. verdenskrig: hvem, hva, hvor. Oslo: Schibsted. ISBN 8251609739. 
  26. ^ a b c Ward, J. M. (2002). “People Who Deserve It”: Jozef Tiso and the Presidential Exemption. Nationalities Papers, 30(4), 571-601. «As president, Tiso had the power to directly exempt individuals from deportation, thereby indirectly protecting their immediate family members as well. His apologists have argued that Tiso saved in this manner as many as 40,000 Jews. In contrast, his critics-for the most part correctly-have maintained that the number of Jews Tiso "saved" from his own anti-Semitic state was in reality around 1,000.1»
  27. ^ a b Halvorsen, Dag (1979). Øst-Europa - idé og virkelighet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205120129. 
  28. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  29. ^ a b c Longerich, P. (2010). Holocaust: The Nazi persecution and murder of the Jews. Oxford University Press, Oxford.
  30. ^ Longerich, P. (2008), Heinrich Himmler, s. 458, ISBN 0-19-161989-2
  31. ^ Longerich, P. (2008), Heinrich Himmler, s. 458, ISBN 0-19-161989-2
  32. ^ Longerich, P. (2008), Heinrich Himmler, s. 458, ISBN 0-19-161989-2
  33. ^ Longerich, P. (2008), Heinrich Himmler, s. 458, ISBN 0-19-161989-2
  34. ^ a b Kirschbaum, S. J. (2019). Sister Margit Slachta of Hungary and the deportation of Slovak Jews. Canadian Slavonic Papers, 1-18. «During and after the uprising, deportations and summary executions in Slovakia of approximately 13,500 Jews took place and were carried out by German units with “the occasional assistance of the emergency units of the Hlinka Guard.” In the end, the total number of Jewish victims of Slovak anti-Semitic measures is estimated to be as high as 71,000.»
  35. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  36. ^ Skjønsberg, Harald (1998). Historie 9. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205247935. 
  37. ^ «Murder of the Jews of the Balkans and Slovakia | www.yadvashem.org». Yad Vashem (på engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  38. ^ Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  39. ^ Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. Holocaust and Genocide Studies, 10(3), 267-298.
  40. ^ Laczó, F. (2015). The foundational dilemmas of Jenő Lévai: on the birth of Hungarian Holocaust historiography in the 1940s. Holocaust Studies, 21(1-2), 93-119
  41. ^ Westermann, E. B. (2001). The Royal Air Force and the Bombing of Auschwitz: First Deliberations, January 1941. Holocaust and Genocide Studies, 15(1), 70-85.
  42. ^ Mahoney, K. A. (2011). An American operational response to a request to bomb rail lines to Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 25(3), 438-446.
  43. ^ Ingrao, Christian. The SS Dirlewanger Brigade: The History of the Black Hunters. Simon & Schuster., 2013.
  44. ^ Lund, Per (1978). Tsjekkoslovakia under jernhælen. Oktober. ISBN 8270949906. 
  45. ^ Brandes, D. (2012). Slowakische Dokumentationen zu den slowakisch-deutschen Beziehungen in den Jahren von 1938 bis 1945. Bohemia-Zeitschrift für Geschichte und Kultur der böhmischen Länder, 52(2), 344-355.
  46. ^ Kubátová, H., & Láníček, J. (2018). The Jew in Czech and Slovak Imagination, 1938-89: Antisemitism, the Holocaust, and Zionism. Brill.
  47. ^ Bankier, D., & Gutman, I. (Eds.). (2009). Nazi Europe and the final solution. Berghahn Books.
  48. ^ Wiesenthal, Simon (1989). Rettferd, ikke hevn: erindringer. Cappelen. ISBN 8202119707. 
  49. ^ Århundrets krønike. [Oslo]: Cappelen. 1988. ISBN 8202091683. 
  50. ^ Christensen (1979) s. 378-385
  51. ^ Christensen (1979) s. 396
  52. ^ Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1993. s. 62. ISBN 8203170366. 
  53. ^ Christensen (1979) s. 398
  54. ^ Liddell Hart, B.H. (1971). Den annen verdenskrig. [Oslo]: Cappelen. 
  55. ^ Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  56. ^ Christensen (1979) s. 397
  57. ^ Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  58. ^ Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  59. ^ Senfft, Alexandra (7. mars 2018). «My Grandfather Was Executed as a WWII War Criminal. I Know Why Germany Still Has a Nazi Problem». Haaretz (på engelsk). Besøkt 22. mai 2019. «While Ludin was executed as a war criminal in 1947 – primarily for instigating the deportation of the Slovak Jews – his adjutant Gmelin went on to make a splendid career.» 
  60. ^ McDonald, Henry (6. februar 2015). «I wanted reconciliation, says Holocaust survivor whose biopic led to SS guard investigation». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 22. mai 2019. «However, while filming across Germany and Slovakia relatives of senior SS officers – including those of Hans Ludin, one of Hitler’s inner circle and a convicted war criminal – contacted Reichental. Ludin signed off the deportations of Slovakia’s Jews, including Reichental’s family. As the documentary progressed last year Reichental developed a warm friendship with Ludin’s granddaughter Alexandra Senfft.» 
  61. ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
  62. ^ «NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl». Die Welt. 11. januar 2017. Besøkt 30. mars 2019. «Brunner arbeitete zwei Jahre für die US-Besatzung in Deutschland, 1953 flüchtete er nach Ägypten und von dort aus nach Syrien, wo er den Schutz der politischen Führung genoss. Er soll der syrischen Geheimpolizei als Berater gedient und dabei vor allem die Verhör- und Foltermethoden der Nazis weitergegeben haben.» 
  63. ^ Kubátová, H., & Láníček, J. (2018). The Jew in Czech and Slovak Imagination, 1938-89: Antisemitism, the Holocaust, and Zionism. Brill.
  64. ^ Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  65. ^ Gerlach, David (2010). «Beyond expulsion. The emergence of unwanted elements in the postwar Czech borderlands, 1945-1950». East European Politics and Societies (Vol 24, nr 2): 269–293. 
  66. ^ Cichopek-Gajraj, A. (2014). Beyond violence: Jewish survivors in Poland and Slovakia, 1944–48. Cambridge University Press, s. 229.
  67. ^ Stauber, R. (Ed.). (2010). Collaboration with the Nazis: public discourse after the Holocaust. Routledge.
  68. ^ a b c Himka, John-Paul. Bringing the Dark Past to Light: The Reception of the Holocaust. Lincoln: University of Nebraska Press. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Republikken_Slovakia&oldid=24747920»